|
En vakker sommermorgen møtte fire glade BSI-spillere opp på gardermoen. De hadde alle reist langt, og var veldig klare for å reise litt til, for å utfolde sine innebandyferdigheter i en ny og spennende by: Amsterdam. Men tre utespillere og en keeper er da ikke nok til et helt lag? Hvordan løste de dette? Var de freidige nok til å tro at denne reduserte troppen skulle feie tsjekkere, nederlendere og franskmenn av banen? Hadde de en plan...? Her kommer omsider referatet/oppsummeringen/reisebrevet, kall det hva du vil.
Siden noen av oss har ønsket nye motstandere, fant vi ut at vi skulle ta turen til Amsterdam. Og hva var vel bedre enn en fusjon med våre finske landsmenn, Elina, Ilona, Anne, Venla og Wilma!? Vi startet turen fra Gardermoen, da vi var vel ombord i flyet får Mona melding ifra Ann Beate som har blitt syk. Veldig synd. Men stakkars Ann Beate var syk lenge, så det var nok lurt hun ikke ble med. Vi møtte Annika og våre nye medspillere på Schiphol. Annika kom løpende, kastet seg over oss og begynte å rope. Vi fikk raskt roet henne. Snakk om gjensynsglede! Vel framme på Hotel Rokin midt i byen, spør Line ”Hva er Red Light for noe?”. Og da kan dere jo bare tenke dere hva vi gjorde resten av kvelden;) Lines begynnende fascinasjon gikk raskt over i forferdelse, de har visst ikke sånt på Toten.   
Lørdag morgen fartet vi med trikk til Sportshall Zuid, med skjørt og køller i bagasjen. På banen stod Orangina Ladies klare til å banke oss ned i støvlene. Vi trodde at det var en spøk da de stod oppført som landslag, men neida! (som Ingrid ville sagt). Kampen endte som forventet, vi var ikke helt samkjørt med våre nye landmenn, eller hverandre for den saks skyld. Samtidig hadde nok ikke våre motstandere hatt like lang ferie – kampen endte 0 – 4. Hard start, selv om det ikke kan kalles banking.
Resten av dagens kamper, pluss de to første på søndagen gikk etter planen. Vi hadde et godt overtak, fleire mål framme og null baklengs. Kampene endte:
5 - 0 mot Femmes francaise (et si vous pensez que nous ne comprendons pas c’est que vous avez dit, vous avez faux).
3 – 0 mot FBC Coolko
6 – 0 mot FB Agents
3 – 0 mot Lasie’s snout
Med til sammen 24 herrelag var det nok å feste blikket på mellom kampene. Likevel klarte vi å konsentrere oss nok til både skikkelig oppvarming, og nedvarming… Den siste kampen i gruppespillet ble tøffere enn de fire forrige. Sonics Mixed gav oss en real motstand og det stod lenge 1 – 1. Vi er tross alt BSI, og det kun godt spill, og ikke det å score mål, som er viktigst. Når klokken passerte 14 min og 20 sek i siste omgang, syntes vår alles kjære Ingrid likevel at det var tid for å avgjøre kampen. En flott suser gikk rett i nettet og finaleplassen ble sikret.
Finalen stod for tur, publikumstallet økte betraktelig. Sikkert på grunn av skjørtene våre. Økte gjorde også gjorde prestasjonsnivået til Orangina Ladies. Med motet på plass, melkesyre i beina og en Snickers til oppvarming tok kampen til. Til vårt forsvar spilte vi en bedre kamp enn under det første møtet. Dessverre for oss kunne man nok si det samme om landslaget. Kampen endte med sure 0 – 3, og ingen uten om vår kjære keeper Kristine følte de hadde vært borti ballen. Vi fikk med det en staselig trofé – som kom godt med under kveldens vorspiel;)
Ingrid Christoffersen den Store, men smale, ble BSI’s poengplukker nr. 1 med 9 poeng, tett etterfulgt av Annika Suominen, den finland-svensk-norske baben, som gravde til seg 6 poeng. Line Amundsen den Kortskjørta og Mona Haugum den Lange (som også var kortskjørtet) havnet litt lenger nede på lista, men vi er fortsatt glad i dere – bra spill!;) Kristine Rørvik ”the saving saint” kapret prisen for beste goalie! Det skal sies at alle BSI damene fikk poeng :D Godt jobba jenter!
  
Oh when the saints fant frem fintøyet, sminken, rettetangen, ølet og ikke minst spriten og det nye trofeet. Etter hvert var vi klare for byen, en heftig kveld skulle i utgangspunktet deles med våre nye venner fra Sveits og Skottland. Karaoke sto på programmet, men det ble det en forandring på(de ventet, men vi var som vanlig litt seine ut på byen). Synd, synd, synd…
I stedet vandret vi oppover hovedgaten som et 17.mai-tog i miniatyr. Annika, Mona ogKristine spredde de glade toner fra ”Oh When The Saints”, mens Line og Ingrid hadde valgt ”Me e Viking” for anledningen. Etter en god del medfølende blikk, et helhjertet forsøk av en uteligger på å sjekke oss opp og et snev av mangel på retningssans, ble vi plukket opp av en finne. Disko med finnene (Kotkan pojat) ble etter kort tid et faktum! Her fikk vi shaket og breaket til langt på natt, både med kjolen over og under betlestedet;) No more comments...
Tusen takk til alle som var en del av denne fantastiske opplevelsen!
Overhengende fare for at denne turen blir gjentatt neste sommer.
Av: Annika og Kristine (og litt Ingrid). Only registered users can write comments.
Please login or register. Powered by AkoComment 2.0.3! and SecurityImage 3.0.5 |
Kampreferater 
